Etter historisk VM-stafett la skikongen opp

La oss skru tiden tilbake til 2003. Stedet er Val de Fiemme og Thomas Aalsgaard er et litt usikkert kort på grunn av en turbulent oppkjøring til mesterskapet.

Skadetrøbbel
Sommeren 2002 endte Alsgaard på sykeopphold med flere brudd i hånden etter en landeveistur. Han mister flere uker med trening. I november og desember samme år blir han syk i hele fem uker. I tillegg slet Alsgaard med ryggproblemer.

Etter dårlige verdenscuprenn i starten på januar, bare halvannen måned før VM, skjønte han at noe alvorlig måtte gjøres for at det skulle bli suksess i VM. Hardtrening!

Midt under en meget tøff opptreningsperiode var det det klart for tremila i NM i fri teknikk. Algaard endte på 32. plass – hele 4.50 etter vinneren Lars Berger.

- Jeg var midt i en knallhard treningsperiode. Jeg hadde en ny treningsøkt om kvelden etter det løpet. Presset på meg var stort. Noen mente at jeg slett ikke burde være med til VM, andre mente at jeg var ferdig som skiløper. Heldigvis hadde jeg tillit av landslagsledelsen. Uten det hadde det ikke gått, uttalte Alsgaard til NRK den gangen.

Formen kom snikende
Etter NM dro han på et høydeopphold – hvor det eneste han gjorde var å slappe helt av i fire dager – gå noen rolige turer. Da han tok på seg langrennskiene kjente han at formen kom snikende.

I et intervju med NTB i Seiser Alm åpnet Alsgaard med å si:
- Nå er jeg bra. Dette kan gå.

Før VM skulle det være et renn i Asiago. Rett før rennstart hoppet Alsgaard av på grunn av ryggproblemer.
- Jeg forsto raskt at det kunne bety spekulasjoner og trøbbel, og vi måtte be WADA (Verdens antidopingbyrå) om å ta en dopingtest av meg. Det var de motvillige til. De ville først ikke. Vi måtte betale dem 4000 euro for å få det til.

Ryggen dro seg til etter noen dager. Det visste han at den ville. Så var det endelig klart for VM. Alsgaard smelte til på direkten og vant 30-kilometeren i fellesstart, selv om han så ut til å måtte slippe i hver eneste motbakke.

- Jeg forsøkte å gå så billig som mulig og tok runde for runde. Etter hvert kviknet jeg til og ble piggere og piggere. På oppløpet følte jeg trygg, selv om det var jævlig langt og seigt, sier Alsgaard, som vant foran Anders Aukland og Frode Estil.

Så ble Alsgaard magesyk foran jaktstarten. Det var synd. Det tok ett døgn å bli frisk igjen.
- For den kunne du muligens også ha vunnet?

- Når du ser på resultatlistene, så hadde jeg kanskje hatt en mulighet til det ja.

Spesiell stafett for historiebøkene
Stafetten etterpå er et kapittel for seg selv. Alle husker hvordan Alsgaard vant foran tyske Teichmann etter at de begge hadde passert svenske Jørgen Brink som fikk alvorlige problemer 1300 meter før mål. I 2013 fortalte Jørgen Brink om hva som skjedde på siste etappe.

- Jeg fikk flimmer under stafetten. Det var flaks at jeg kom til mål i det hele tatt. Jeg hadde ingen kontroll bakover. Jeg kunne ikke gjort mer. Med fasiten i hånden, så er det fantastisk at det ble bronse, sa han til VG 10 år etter hendelsen.

Bildene fra stafetten er likevel historiske på alle mulige måter. Aldri før har vel verken det norske skipublikum eller kommentatorene Kjell Kristian Rike og Jon Herwig Carlsen blitt så satt ut under sending, som da Alsgaard helt ut av det blå hadde tatt igjen Brink på null komma niks.

Tiden var inne for å legge opp. Skihelten Alsgaard var likevel ikke i tvil etter suksessen i Italia 2003. Han hadde fått nok. 
I et eldre intervju med NTB sa Aalsgaard at han under mesterskapet i Val de Fiemme følte at han hadde brukt opp siste rest, og at han kjente at tiden var inne. 

- Jeg var sliten og lei, og jeg bestemte meg ikke bare for å stå over den avsluttende femmila, men også for å avslutte karrieren. Jeg ville slutte mens jeg fortsatt hadde glede av idretten, og ikke da jeg var helt nede i kjelleren. Jeg har aldri angret på at det ble slik.

Kort oppsummert
Algaard fikk det store gjennombruddet under OL på Lillehammer i 1994. Den da 22 år gamle teknisk finslepne fristilspesialisten vant overraskende 3-mils gullet foran Bjørn Dæhlie. Siden OL på hjemmebane vant gutten fra Lørenskog gull i samtlige OL og VM frem til han la opp. 11 gull i åtte mesterskap på rad! Fem OL-gull og seks VM-gull! Den bragden er han alene om i langrennsverdenen.